PUSSING, SMURFER OG PUSSIGE HORN!!!!!!

I dag sopet jeg videre med sandpapir.

Jeg er snart halveis ferdig med veggene på fuglehuset og snart så kan jeg begynne å streke opp og sage glippene som laftene skal falle i.

Dette har jeg jobbet med i hele dag. Det har vært samtlige kaffepauser i mellom og da jeg hadde pusset tilstrekkelig lenge så reise jeg til butikken for å handle varer.

På butikken handlet jeg mat og litt lørdagsgodt.

Jeg handlet leske og potetgull og på den siste strekken frem til der grossisten sto så fant jeg ei pose munngodt som jeg aldri i mine dager hadde sett.

Smurfene!

Tiden har ikke vært god mot dem, men jeg har holdt et godt øye læll.

De ligner ikke lengre de vi kjenner ifra barndommen, de har byttet farge, mistet luen og noe som jeg allerede i en alder av fire forsto at ville være en følge av et såpass dårlig ordforråd som deres så har språket deres forfalt til totalt sludder.

Men tale eller ei så holder de fremdeles sterkt. Støtt og stadig så treffer jeg på disse krabatene hvor enn jeg graver omkring på de sosiale medier, gjerne med en setning eller to som deres miner og reaksjoner relaterer til hvordan vi alle opptrer i dagliglivet.

Disse synes jeg er noe hysterisk morsomme. Jeg ler så jeg blir varm, klasker meg på lårene, liker og deler, hoster blod og hveser i meg luft der krampene gir glippe.

Noen ganger så våkner jeg en halv til en time siden med nedstemt motorikk og mattekunnskaper og disse gangene så gleder det da ekstra godt å lese hvor mange millioner av «likes» posten har igjennom sovetiden har mottatt.

Jeg ønsker å tale heder til kjære Peyo(Pierre Culliford som først diktet opp Smurfene) og hvordan hans arv fremdeles bringer folk sammen og gleder mennesker verden over.

 

Til middag så spiste vi nok en gang får i kål. I dag hadde fåret blitt mør som kål og få imellom. Siden krafta fremdeles var god og kålen var rikelig så hadde vi hatt et par medisterkaker og disse smakte annerledes enn når de dynkes i brunsaus.

Etter middagen så spilte jeg Dark Souls en halv time og tapte utallige ganger før jeg bestemte meg for å bake horn.

På butikken tidligere idag så hadde jeg handlet pepperonipølse og hjemme så hadde vi tomatpurre og ost. Det er verdt å nevne at osten vi hadde var begynt å bli gammel. Den var ikke spesielt illeluktende, men den hadde begynt å gro hvite flekker som jeg skjærte av siden disse bare var på utsiden.

Det verste jeg vet med å lage horn er å fylle alle trekantene med ost og kjøtt. Til oppskriften jeg brukte så krevdes det at jeg måtte gjøre dette tjuefire ganger, men siden jeg ikke bærer planer om å dele bakverket med noen andre så bestemte jeg meg heller for å rulle tre lange pølser istedenfor mange små.

Det føltes skittent å trosse et verk på denne måten. Noe skurret.

Horn er ikke horn på den måten vi alle kjenner dem. De befinner seg ikke på hodene til klovdyr og er betraktelig mykere å ta på. På en annen side så er de heller ikke brød, nettopp fordi de er horn, men ikke sånne som på dyr.

Noe skurret mer.

Da de hadde hevet seg i to timer, blitt kjevlet, fylt og bakt i ovnen på to hundre grader i tjue minutter så lot jeg dem kjøle litt før jeg tok en bit.

Nøyaktig i det øyeblikket jeg følte fusjonen av tomatpurre, pølse og ost treffe tungen så følte jeg plutselig ingenting. Som om tiden hadde stoppet og at virkelighetens uendeligevegger forvitret med mine øyne, hud og forstand.

Jeg skulle ønske at det jeg så og opplevde kunne beskrives som hvitt, men det var så fabelaktig mye mer. Den eneste fargen jeg til nød kunne greie å sammenligne stedet med, stedet jeg ville satt den på fargespekteret var «baksiden».

Jeg vandret omkring den fyldige tomheten så lenge et liv kan leves og ønsket dypt å føle redsel.

Jeg ønsket å ønske. Jeg var redd lykke og lykkelig redd uten å vite hvorfor eller hvordan jeg hadde blitt velsignet med denne tilstandens forbannelse.

Uten å verken tenke eller observere noen forandring så eksisterte alle mennesker, planter og dyr som alltid og aldri har vært i og omkring meg. Alle universene vi bor i bodde i dem og de dyrket frem seg selv i sin samme kompleksitet, størrelse og skjønnhet uten å verken miste form eller bevege seg ifra øyeblikkene de var i.

I det jeg bare kan gjette at enten var min førtifjerde generasjon av livstid eller de første månedene av skapelse så gikk det opp for meg;

Horn er brød i den samme forstand som pizza.

Og nettopp i det øyeblikket påstanden hadde blitt ytret så var min egen forstand tilbake.

Hornet hadde blitt fortært, de på rista var fremdeles varme og Skavlan snakket fremdeles med kona til Bill Gates på Tven.

Jeg hentet frem posen med smurfe godt og gråt i over en time.

Godteriet smakte ikke så bra som jeg hadde håpet.



Dagens outfit er en rød t-skjorte, bukser og svarte sokker.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

rnykkjetting

rnykkjetting

25, Østre Toten

Jeg setter umåtelig stor pris på om folk opplyser meg om skrivefeil i teksten :) mandag til fredag

Kategorier

Arkiv

hits